TEST: Philips 42PF9831d

dingz.no: Det er ingen vits i å legge skjul på at bildekvaliteten på denne TVen imponerte en samlet testredaksjon: Bildet du får ved vanlige TV-signaler er bra, DVD-bildet er glitrende med et fargespekter du ikke før har sett på LCD-TVer, og ja, vi vet det er en klisjé — men HD-bildene er eksepsjonelle.

Men så var det hovedminuset da, og det er ganske stort. For denne TVen må henge på veggen. TVen ser nemlig ut som en avdanket tungvektsbokser når du har den på et bordstativ, og hvem vil vel ha det i stua.

Forvirret? Vi får ta det fra begynnelsen.

Design & førsteinntrykk.

Det første du kommer til å legge merke til når du pakker opp dette beistet er pianolakkrammen, som drar tankene rett til Pioneers lekre plasmamodeller. Så kommer du antagelig til å stusse over den hvite, papplignende greia som omkranser den sorte pianolakkdelen, før det plutselig slår deg: Wow, den rare hvite greia der er faktisk en del av selve TVen.

Heldigvis har det en logisk forklaring, for Philips har her prioritert funksjon framfor form.

Tanken bak den hvite ramma er nemlig å gi TV-seere med fargede vegger fullt utbytte av Philips' Ambilight-system, som for øvrig nå har fire rør, mot to som var vanlig på fjorårets toppmodell PF9830.

Hva er egentlig Ambilight?

Systemet går kort fortalt ut på at TVens bakside er utstyrt med lysstoffrør som lyser opp veggen bak TVen. I tillegg varierer både intensiteten på lysstyrken og lysets farge seg automatisk i takt med bildet som til enhver tid vises på skjermen.

Vi liker funksjonen av tre grunner: Den første er at kinofølelsen ved DVD-avspilling blir mer intens med lyset aktivert, og i tillegg gjør belysningen det faktisk mer avslappende for øynene å få med seg alle VM-kampene. Minst like viktig er det likevel at finessen er unik, og dermed med på å aktivere den litt udefinerbare "må ha"-følelsen.

Pssst! Trykk på videoknappen til venstre for å se TVens Ambilight-funksjon i praksis - eller trykk på de små bildene for STORE bilder fra testen!

Men uansett begrunnelse er resultatet at TVen ser flott ut om du henger den på veggen, mens den ser overdimensjonert ut – på grensen til det latterlige – om du har den på et bordstativ. Dette bør du altså tenke nøye gjennom før du drar kredittkortet.

Lysende bildekvalitet.

Tror du fortsatt at plasma-TVene knuser LCD-TVene på bildekvalitet må du tro om igjen. Faktum er nemlig at Philipsens bildekvalitet imponerte på det meste.

Som de fleste andre flatTVer på markedet i dag er denne TVen utstyrt med en unevnelig lang rekke med bildeforbedringsprogrammer (sjekk bildespesialen for eksempler).

Forskjellen er at funksjonene på denne TVen stort sett gjør det de skal, i stedet for å tilføre bildet unødig informasjon. Vi hadde blant annet Sonys nye KDL-V2000 modell på test samtidig som Philipsen, og selv om denne Sonyen definitivt er en god bildebehandler ligger Philipsen et klart skikt over.

Spesielt på TV og DVD-signaler er dette tydelig, der Philipsen varter opp med mer sprut i fargene, et bedre sortnivå og langt bedre dybde i bildet.

Omtrent det verste du kan vise en stor flat-TV er VM-sendinger i fotball, og slik er det også her. Poenget vårt er likevel enkelt: Selv ved dårlig inngangskvalitet klarer bildebehandlingsprogrammene til Philipsen å luke bort de verste uhumskhetene på en slik måte at du slipper å sitte å irritere deg i sofaen.

Selv på DVD sliter ofte billige flatTVer med hakking i bildet ved store panoreringer og heftige actionsekvenser. Heller ikke det er noe problem her, og vår påstand er faktisk at denne TVen viser DVD-bilder bedre enn mange billig-TVer klarer å vise HD-signaler. Det er imponerende.

Også når det gjelder HDTV-signaler blir det full pott på Philipsen, men her må vi faktisk også trekke fram kvaliteten på den nevnte Sony-modellen. Forskjellene mellom de to rivalene er altså mindre når det gjelder HD-signaler, men igjen er det den store dybden i bildet som skiller i Philipsens favør, dette sammen med Ambilighten tar opplevelsen til en annen dimensjon.

Fete finesser.

Ikke uventet er Philipsen proppet med finesser og innstillingsmuligheter, men frykt ikke hvis du synes det er skummelt å rote rundt i TVens innstillingsmenyer.

Som du ser både i videoen og bildespesialen til venstre gjør nemlig den unike innstillingsassistenten jobben for deg. Hele konseptet går ut på at TVen viser deg seks fargebilder. Det eneste du skal gjøre er å velge om du liker høyre eller venstre side best, og etter de seks bildene får du også opp en lydmeny, som følger samme mal. Vips, med en gang du trykker på lagreknappen så har TVen lært seg dine preferanser på lyd og bilde.

Petimeterne blant dere som elsker å justere alle parameterne manuelt kan likevel ta det med ro. Du kan nemlig overstyre alt på gamlemåten om du ønsker det. Innstillingsassistenten er likevel noe så sjelden som en meget praktisk og ikke minst brukervennlig finesse. Tidligere var også Sony i toppklassen når det gjaldt brukervennlighet, men her har Philips rykket fra og tatt teten alene.

Skalpert multimedieshow.

På TVens venstre side finner du minnekortinngang og to USB-innganger, og i tillegg har TVen nettverksinngang på baksiden. Vi begynner med det positive, for dette gjør det superenkelt å vise fram alt du har av feriebilder, enten via minnekortinngangen eller ved å koble TVen rett i nettverket ditt. Kvaliteten her er for øvrig glitrende.

Også det å spille av MP3-låter på denne måten går som en lek, og alt styres enkelt via fjernkontrollen. Siden det også er mulig å kjøre lysbildevisning samtidig som du hører på bakgrunnsmusikk fra MP3-låtene dine, er dette også et bra tidspunkt å nevne at Philips-TVen gir overraskende god og fyldig lyd til å være så flat.

Dessverre kommer vi ikke utenom noen irriterende begrensninger.

TVen takler nemlig videoformatene MPEG 1/2/3/4, DivX og XviD-filer helt fint, men ikke hvis de er spilt inn med HD-oppløsning. Drømmer du om å spille av dine egne HD-opptak eller nedlastede HD-klipp fra nettet vil du altså bli skuffet. De fikk vi nemlig ikke TVen til å vise i det hele tatt — noe som unektelig føles helt meningsløst når man føler at man er så nær.

Et lite hjertesukk til slutt: For selv om brukervennligheten til Philips-TVen er på topp når det gjelder TV-funksjonene, kan vi dessverre ikke si det samme når det gjelder tilkopling av PC/server via nettverksinngangen. Vi ga faktisk opp og tilkalte hjelp fra dataredaksjonens eksperter. Tipset her er derfor enkelt: Kjøper du denne TVen skal du tvinge selgeren til levere med en såkalt krysset nettverkskabel. Da blir alt mye enklere.

Konklusjon.

Som du sikkert har fått med deg er bildekvaliteten glitrende og best av samtlige LCD-TVer dingz.no/dinside.no har sett på hittil. Faktisk er dette så bra at det konkurrerer direkte med de beste plasmaene du finner på markedet i dag.

Finessene er også mange og Ambilight-funksjonen er unik, og vi liker også alle inngangene og de gode mulighetene for avspilling av digitale bilder og MP3-låter.

Minusene er at TVen er nødt til å henge på veggen for ikke å se dum ut, og at videomulighetene via nettverksinngangen er nedjustert — spesielt det siste punktet tror vi kommer til å ødelegge for mange fanatiske TV-nerder. Ser vi bort fra denne hardbarka gruppen har vi likevel ingen betenkeligheter med å anbefale TVen til alle som drømmer om en stor og god TV.

Trykk på lenkene øverst til venstre for video og store bilder fra testen, eller trykk her for å se alle flatTVene vi har testet hittil i 2006.





Takk til NSE.no for lån av test-TV.



Facebook